KOSTREFORM

De bi-nære ting

Min kjærlighet for fotografering er ekte. Om vi fortsetter i dette sporet, vil motivene mine forsvinne.

Tekst og foto: John Teilman Aubert

Hvorfor skriver jeg om foto i Kostnytt? Fordi jeg ikke vil miste motivene mine. De er truet av moderne matproduksjon.
De fineste motivene er skjøre for forandringer som sprøytemidler og annen forgiftning.
Dessuten henger alt sammen med alt, og her forleden opplevde jeg noe: jeg begynte å spise hjemmelaget økologisk fermentert mat og hjemmebakt surdeigsrugbrød. Min intoleranse for melkeprodukter og gluten forsvant som dugg for solen. Det ble min kunnskap. Ikke vitenskapelig bevist. Holder for meg.

Panorama og makro

Men tilbake til foto. Jeg er forbi det å knipse i vei for å se om det kanskje blir noe. Vel, jeg har vært gjennom den prosessen også. Den tok tre år og over 10.000 bilder. Noen blinkskudd har det vært, men det kunne vært flere. Dessuten har blinkskuddene vært flaks: rett sted til rett tid, kort reaksjonstid. Reaksjonstid er viktig – gjelder alt i livet. Det tok tid før jeg skjønte noe rundt komponering av bilde og innstillinger av kamera. Kunnskap.
Panorama-fotografering, å sette sammen flere bilder til ett stort, gav meg det basale med innstillingene. Men først da jeg siktet mot de minste detaljene – makrofotografering – oppdaget jeg en ny verden: insekter, småkryp, spirer, detaljer på kronblader, arr og støvbærere. Hårene på bier og humler. Øynene deres. Årene i vingene. Se sollyset bryte gjennom tynne vinger og minimale hårstrå. Se snabler suge til seg nektar. Se pollenstøv feste seg til bena deres. Spennende, vakkert.

Balanse

Disse små skapningene er her for å holde planeten i gang og i balanse. Selv om vi ikke har klart å kartlegge alle de små livenes funksjoner, er det skammelig, og kanskje farlig å utrydde dem.
Et eksempel fra Maos Kina: spurvene i kornåkrene. Det var bare én ting spurvene i åkrene kunne gjøre – spise kornet fra aksene. Spurvene måtte utryddes. Målet ble nådd. Spurvene ble borte. Men ikke maten deres. Den levde i beste velgående og formerte seg hemningsløst. Nei, ikke kornet. Det var ikke det spurvene spiste. Spurvene levde av andre små kryp som igjen levde av kornet på aksene og gjødslet jordene hvor kornet vokste. Konsekvensen ble hungersnød. Hungersnød grunnet tro. Det var ikke vitenskapelig bevist at spurvene gjorde nytte for seg. Kunnskap telte ikke.

Kunnskap og vitenskap

Jeg liker begrepet ”kunnskap” bedre enn ”vitenskapelig bevist.” Sistnevnte er ofte sammenfallende med statistikk, og kan lett brukes for å hindre forandringer, eller presse gjennom noe som kanskje ikke burde gjennomføres. Kunnskap er ikke vitenskapelig bevist. Dette fikk meg til å tenke på en smertelig tilegnet kunnskap: som liten guttunge brant jeg meg på en avslått, men varm kokeplate. Hele innsiden av hånden var én stor vannblemme. Jeg fikk kunnskap, men var den vitenskapelig bevist? Nei. Jeg vet ikke hvor mange gutter som måtte gjøre det samme som meg for å få fenomenet vitenskapelig bevist. Men ville det ha samme effekt på jenter? Fillern! Jeg glemte kontrollgruppene. Hvor mange måtte legge hånden på en kald kokeplate. Hvor mange måtte vi sende inn på kjøkkenet og bare si at de hadde brent seg? Placebo-effekten. Joda, jeg kjenner til utrykkene ’allment akseptert’ og politisk korrekt. Men disse utrykk garanterer ikke riktig svar. Det var både politisk korrekt og allment akseptert at det var spurven som spiste kornet av aksene. La oss slå et slag for kunnskap: alt henger sammen med alt. Og moderne matproduksjon ødelegger motivene mine. Blant annet.

ANNONSE
Del på:
Ranger denne artikkelen