KOSTREFORM

Diabetes uten insulin

Nina og Steinar er ulydige diabetikere. De lever ikke som før, slik legene sa. – Med hurtigvirkende insulin er det bare å ta en ekstra dose etter marsipankaken, lød det oppmuntrende fra sykehuset.

Tekst og foto: Julia Schreiner Benito

Nina Husø (47) har diabetes 1,5 (LADA). Hun spiser ikke marsipankake, men mye kraft – laget på den seige, gamle måten.

– Ja, det lukter litt, men jeg bor alene, smiler hun.

Da Nina gikk i gulvet og ble sendt med ambulanse i 2013, hadde kroppen hennes sagt ifra lenge. Nina tenkte aldri på diabetes 1.

Hun har noe egenproduksjon av insulin, og har nå redusert fra 32 til 4 insulinenheter.
Steinar Larsen (37) var evig tørst, han tisset hvert femte minutt, og legg-krampene på natten kom tett. Da legen konstaterte diabetes type 1 for fem år siden, trodde han det knapt.

-Seks måneder senere var jeg insulinfri, jeg har noe egenproduksjon. Men det har krevd og det krever. Hver dag.

-Det er så lett for deg, sier noen. Men jeg tar bevisste valg, det finnes ingen middelvei med denne sykdommen.

Steinar loggfører blodsukkeret flere ganger daglig, ett av mange verktøy for helsen.

-Jeg tror mange vegrer seg for å foreta de livsendringer som diabetes krever, og det hjelper ikke at helsevesenet betegner diabetes som uflaks-sykdommen.
Da er det lett å gå i offerrollen, sier Steinar.

Nina og Steinar er overbevist om at når kroppen svarer med sykdom, må livsførselen endres. Det har krevd alt av dem – fysisk og mentalt.

Begge har sluttet i sine opprinnelige jobber, Steinar innen IT og Nina i bank. Sammen formidler de erfaringer og kunnskap gjennom Steinars gründerprosjekt diasensa – en livsstilsplattform for diabetikere.

– Diabetikere har en diagnose felles, ellers er deres behov like forskjellige som hos ikke-diabetikere, sier Steinar.

Jeg hadde det med å plage meg selv med selvskadende tanker preget av frykt. Klart det går utover immunforsvaret.

Kreft er uflaks

Første gang Steinar fikk en alvorlig diagnose, testikkelkreft, ble også den presentert som uflaks. Da trodde han på det. Så diabetes.
Denne gangen tror han ikke på uflaks.

Steinar blir en sykehus-traver. Når han kikker opp på gigantiske Rikshospitalet for den årlige kreft-kontrollen, tenker han: et helt bygg som resultat av feil livsførsel.

– Når diabetes, ME og andre sykdommer øker dramatisk, må det skyldes noe i vår livsførsel.

Som dataingeniør i en IT-bedrift hadde Steinar det med å se analytisk på årsak og virkning. Kunnskapen han hadde om diabetes 1 før han selv fikk det, tilsa medfødt eller en sykdom som rammer i ung alder.
Han skulle snart lære noe annet.

Kan jeg få noe annet enn brød, spør hun forsiktig.
Å, sier sykepleieren med sitt tyngste sukk.
Hva skulle nå det være, da?

Rett på sykehus

I 2011 bar det direkte fra legen til Drammen sykehus.

Så der sitter han gjennom to dager – stablet med puter i ryggen, brødskiver med syltetøy ved sin side – koblet til sykehusets internett og en stor tanke: jeg har fått kreft, diabetes 1 og en del annet rusk i systemet – det kan ikke være tilfeldig. Immunforsvaret mitt må være svekket og det må finnes en grunn.

-De to dagene brukte jeg til å google. Og fant nok svar til å konkludere at karbo-reduksjon var viktigst. Det ble starten på livsendringene.

På vei hjem fra sykehuset kjøper Steinar kokeboken til Sofie Hexeberg, han lager kjøttkaker med fløtesaus og brokkoli, og har ikke snudd seg mot poteten siden.
-Potet – noe så smakløst…
-Sellerirot er jo så mye bedre!

Bortsett fra noen bomturer innom melkeprodukter og derav bråkete mage, har kostveien vært rak. Steinar spiser fet, næringsrik mat med lite karbo. Laget fra bunnen. Endringene har krevd kunnskap, prøving og innsats. Og innsikt.

Mental manøver

-Den mentale biten har vært mer utfordrende. Jeg hadde det med å plage meg selv med selvskadende tanker preget av frykt. Klart det går utover immunforsvaret.
-Hva jeg var redd for? Steinar tenker litt.
-Når en først havner i en negativ spiral, blir tankene typisk preget av frykt. Redd for å ikke være god nok på jobben, som samboer og sønn. Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært sykdommens reise foruten, for den har ført til livsviktig endring. Jeg har måttet gå dypt i meg selv.

Steinar var innom diverse mentale treningsformer, men kom til at regimer med tider og systemer ble for krevende. I dag bruker han tankens kraft. Gjerne på sofaen.
-Jeg har lært å styre tankemønsteret mitt. Negative tanker forblir ikke lenger i systemet.

Stress og blodsukker

Av og til merker samboeren hans det før ham: at han er på vei mot det negative. Om han da måler blodsukkeret, ser han den tydelige sammenhengen mellom kropp og sinn. Negativt stress hemmer insulinproduksjonen og gir dermed dårlig blodsukker. På en god dag på hytta er Steinars blodsukker nede på firetallet.

Det hender Nina og Steinar spør seg selv hva som kom først: mental sårbarhet, negativ tankegang, dårlig kosthold eller diabetes 1?

I dag er de overbevist om at svaret på god helse ligger i helheten. Alt henger sammen med alt. Uflaks er neppe årsak.

-Jeg kunne aldri blitt insulinfri uten å ta hensyn til trekanten av kosthold, trening og det mentale, sier Steinar.
-Jeg forventer interesse for den trekanten fra fagmiljøer, men den eksisterer ikke.

Nina nikker:
-Da jeg stilte kritiske spørsmål om fett kontra karbohydrater til en sykepleier, sa hun at ”du trenger ikke å komme tilbake hit.”

ANNONSE

Gikk i gulvet

2013: Nina er på besøk hos familien i Trondheim. Hun føler seg enda slappere, tørstere og dårligere enn vanlig. Hun tror det skyldes alkoholen hun drakk kvelden før. Hun går i gulvet og blir der. Da ambulansen kommer, er blodsukkeret 36.

– Uflaks at du skulle få diabetes 1. Den dårlige nyheten er at sykdommen er irreversibel, den gode er at du kan leve som før. Med hurtigvirkende insulin kan du gjerne kose deg med et stykke marsipankake i ny og ne.

Slik lød budskapet fra sykehuset.

I mange år hadde hun prøvd å gjøre alt riktig. Hun trente yoga, hun spiste sitt grovbrød, hun kurset seg til kostholdsveileder ved siden av bankjobben og mente at hun hadde kunnskap om helse. Men hun var så slapp…
-Av og til var jeg så sliten etter trening at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle klare å komme meg hjem.

Hun drakk en liter vann før lunsj og fire innen kvelden. Hun gikk ned i vekt. Hun gikk ned i humør. Hun skyldte på sitt aktive liv.
-Den dagen i julen for tre år siden hadde jeg feber og ble hjemme da de andre dro i selskap. Det siste jeg husker er at jeg står på badet og føler meg svimmel og elendig.

Hun må ha tatt noen vaklende skritt ut til stuen. Der på gulvet ble hun funnet neste formiddag. Med 32 i kroppstemperatur.

– Om jeg ikke var blitt funnet, ville jeg ikke sittet her i dag.

Høykarbo på sykehuset

Når de andre pasientene får wienerbrød, får Nina ekstraservice ettersom hun er diagnostisert med diabetes 1: hveteboller!

– For dere diabetikere må passe litt på, sier sykepleieren.

Nina mener det blir vel mye korn gjennom sine ti dager på sykehuset. Tre daglige brødmåltider er vel i overkant?
Hun lærer alt om å sette insulin, men lite om mat. Vel, de forteller forresten at seigmenn har mye karbohydrater. Glykemisk indeks – GI – blir ikke nevnt.

-Nei, det tror jeg ikke de vet hva er.
-Kan jeg få noe annet enn brød, spør hun forsiktig.
-Å, sier sykepleieren med sitt tyngste sukk.
-Hva skulle nå det være, da?

Smugler-mat

Nina får smuglet inn avokado og smør. Hun forlater sykehuset med beskjeden om å ta ekstra insulin når hun vil ”kose seg”.

Så bruker Nina kunnskap og søken. Hun reduserer karbo-inntaket, og kan raskt halvere insulin-behovet. Men hvor lite karbo tør hun å ha? Kan det blir farlig? Hun er ikke bare sliten.
-Også usikker og redd, jeg følte meg helt alene. Derfor turte jeg ikke å spise slik jeg innerst inne mente var riktig, det er tross alt en potensielt livstruende sykdom.

I vesken har Nina alltid en banan eller sjokolade i tilfelle lavt blodsukker. Hun engster seg, særlig etter at hun får føling på kjøpesenteret og senere ikke husker hvordan hun kom seg hjem. Hva nå?
Nina har begynt å jobbe halvt i banken, og er i gang med trening, men noe er feil. Får hun i seg nok fett? Hvor lite karbo er ok?

Balansen

Nina er redd for å legge seg om kvelden og ikke våkne igjen. Så redd at hun setter vekkerklokken på to om natten for å sjekke blodsukkeret. Av og til våkner hun med skyhøy puls, skjelvende.
-Jeg kan ikke ha det sånn, tenker hun.

Hun finner bloggen til Steinar, og skriver til ham:

”Legene sier jeg nok har noe egenproduksjon av insulin, men at den vil avta og at jeg må være forberedt på å øke dosene. Jeg har vært litt fortvilet over alle kostråd, da de strider mot alt jeg mener er riktig. Jeg blir fort tom og sliten, noen ganger er det vanskelig å akseptere at kroppen ennå ikke er så sterk som den var før jeg ble syk.”

Håp

Deres budskap er kunnskap og ansvar.

– Ingen kan gi alle svar, derfor må vi søke forskjellige fagpersoner. Hver enkelt har selv ansvar for optimal helse.

Legene beskriver sykdommen som en slags sorg. Nina og Steinar synes de har bedre helse nå enn før de fikk diagnosen.
-Legene omtaler diabetes som et dommedagsprofeti, noe destruktivt og irreversibelt. De kunne gitt håp, sier Steinar.
-Men det er klart – når leger snakker om en degenererende sykdom, har de vel ryggen klar.

Langs sykdommens vei fant Nina og Steinar muligheter. De trodde de kjente seg selv, nå vet de bedre.
-Og nettopp den kunnskapen må være grunnmuren i helbred, mener de.

De mener det er et skandaløst paradoks at legene oppfordrer deg til å spise som før ved diabetes.
-Det er jo nettopp den maten du spiste før som bidro til å gjøre deg syk!

Sykdommens trigger

Sykdom kan gi skyldfølelse, Steinar har spurt seg selv: levde jeg så feil? Ble det for mye honnicorn i oppveksten? Han har kommet til at sykdommen er en kombinasjon av i mange faktorer som bidrar i større eller mindre grad. For eksempel tror Steinar det kan ha hatt betydning at han ble tatt ved keisersnitt.
-I dag vet vi at det er uheldig for tarmfloraen – og dermed immunforsvaret. Kanskje bidro også kortison til diabetes, jeg har tatt det mye på grunn av en arr-sykdom.

I dag tror Nina at sykdommen brukte år på å utvikle seg. To år før hun ble diagnostisert, lå blodsukkeret hennes på syv uten at legen slo alarm.

Nå består maten hennes av 80 prosent fett. Etter at en hårprøve viste dramatiske mangler i høst, er hun enda mer bevisst sin kost – og sitt sinn. Hun har ikke melkesjokolade i vesken lenger.
-Målet er ikke å bli insulinfri, men så frisk jeg kan. Jeg er underveis, og må godta at sykdom som har brukt lang tid på å utvikle seg, må bruke lang tid på å reverseres.

Hva trigget sykdommen? Det har Nina spurt seg, og mener å ha funnet svar.
-Da jeg skulle til India for noen år siden, fikk jeg vaksiner, og gikk i bakken. Bokstavelig talt. Fra da av begynte jeg å hangle. I høst var jeg så nede – mentalt og fysisk – at jeg begynte å gråte på jobben når noen tok meg på skulderen og sa: hvordan har du det?

Hun sa opp, og er nå snart autorisert kost-terapeut.

Rekordmange får diabetes, finnes det håp?
-Ja, mener de to.
-Vi aner en bevegelse nedenifra, et opprør mot etablert viten og autoriteter. Og det må til – pasienter lider og har unødvendig høy risiko fordi leger gir dårlige ernæringsråd.

Steinar smiler ironisk ved tanken på hvor destruktiv trekanten av politikk, matindustri og farmasi kan være.
-Først gjør maten oss syk, deretter tar farmasien over.

De to er enige:
-Vi har aldri spist så variert, næringsrikt og godt!

Slik lever Steinar:

 

  • Måler meg minst fire ganger daglig.
  • Har fått ketosemåler. Blir spennende å se om det finnes sammenhenger.
  • Jogger ca 30 min etter at jeg har stått opp.
  • Smoothie til frokost med avokado, grønnkål, spinat, kokosmelk, kanel og MCT olje.
  • Lunch er gjerne hjemmelaget steinalder-brød av nøtter og frø med pålegg. Eller litt restemiddag.
  • Middag er en eller annen form for kjøtt eller fisk sammen med grønnsaker (brokkoli (kokt eller mos), selleri (stekt som pommes eller mos), blomkål (mos) er favorittene) eller salat.
  • Stort sett holder da middagen til dagen etter.
  • Snack er ristede mandler
  • I helgen blir det omelett til frokost, søndag gjerne
  • Min kjøreregel er enkel og så ren mat som mulig, med under 5g per 100g karbohydrater.
  • Noen ganger 5g til 10g karbohydrater mat, som kålrot.
    Og 10g+ karbohydrater når jeg unner meg en sjokolade.
  • Neimat er med gluten og melk. Smør fungerer ok, og det lille jeg spiser av sjokolade går greit.
  • Holder meg unna aspartam.
Slik lever Nina
  • Lager alt fra bunnen av, mye økologisk. Spiser sesongbasert og variert.
  • Kun frokost og middag. Eventuelt to egg før trening. Ikke belgfrukter, frukt, korn, rotgrønnsaker eller noe som inneholder sukker, bortsett fra Premium dark sjokolade 86%.
  • Viktig at hvert måltid er riktig balansert. Mye fett, moderat med proteiner og lite karbohydrater.
  • På farten og trenger noe raskt: babybel-ost og spekepølse.
  • Trener bikram yoga, sykler og går i fjellet.
  • Måler alltid blodsukkeret morgen og kveld, ekstra hvis formen er dårlig.
  • Så trygg nå at hun sjelden tar med blodsukkermåler, kun om hun ikke sover hjemme.
  • Tar langtidsvirkende insulin hver kveld, normalt mellom 6 og 10 enheter.
Frokost

Bulletproof kaffe med kokosmelk og usaltet smør.
Omelett av fire egg, ekstra smør, ost, grønnsaker til.
Avokado, spirer (som jeg spirer selv).
Sjelden lavkarbobrød, men mye pålegg.
Kjøttkraft.
Rester fra middag.

Middag

Får gressforet økologisk kjøtt levert på døren.
Kjøtt, fisk, fugl og grønnsaker, gjerne most med smør fra Røros.
Mye squash og auberginer, salater.
Av meieriprodukter kun ost og smør.
Fokuserer minimalt på det jeg ikke kan spise, men på alt det gode jeg spiser.

Vi du se mer av Ninas mat? Sjekk instagram-konto ninahus.

De fleste befolkningsbaserte studier skiller ikke mellom type 1- og type 2-diabetes. Basert på beregninger fra Reseptregisteret i Norge kan vi anslå at 28 000 personer (0,6 prosent av befolkningen) har type 1-diabetes (Strøm et al, 2014). Det vil si at 2,7 prosent av befolkningen har type 2-diabetes som behandles med blodsukkersenkende legemidler. (Folkehelseinstituttet)

Norge er blant lande hvor type 1-diabetes blant barn og unge forekommer hyppigst. Insidensen i aldersgruppen under 15 år er 28/100 000 per år. Prevalens av kjent type 2-diabetes har økt, spesielt hos menn.
(Helse-biblioteket.)

Internasjonale studier og upubliserte data fra Norge antyder at for hver 100 pasienter med kjent diabetes, kan det være mellom 50 og 100 med uoppdaget diabetes. (Hutchinson et al, 2012; Smith, 2007; Stene et al, 2004).

Siste forskning på Diabetes 1 fra Danmark.
Les mer på diasensa
ANNONSE
Del på:
Ranger denne artikkelen